Kapittel 1: Personlig frihet, par i samspill, den skapende gruppe

Introduksjon til psykodrama

I en gruppe med studenter og profesjonelle psykodramatikere skulle deltakerne gi uttrykk for hva de forbandt med psykodrama. Følgende formuleringer er noen av dem som kom fram:

  • Psykodrama er forandring gjennom samspill
  • Indre frihet – ytre utfoldelse
  • Frigjør dine ressurser og kreative potensial
  • Gjennom psykodrama kan jeg spille hovedrollen i mitt eget liv
  • Gammel vane kan vendes
  • Psykodrama er mer enn du kan forestille deg
  • Du tror det ikke før du har prøvd det

Dette knippet av korte karakteristikker av psykodrama er på mange måter svært dekkende for hva psykodrama er. Det dreier seg dypest sett om individuell frigjøring – fra traumer, sosial frykt, tvangsforestillinger, angst, dårlige vaner, negative tanker, dårlig selvbilde, uforløste drømmer – og at denne frigjøring skjer gjennom handling og i grupper.

Psykodrama er ikke rollespill

Psykodrama har i en del sammenhenger blitt forvekslet med rollespill. Det er lett å forestille seg at en slik sammenblanding kan finne sted (drama og rolle), men desto viktigere å understreke de grunnleggende forskjellene.

I et rollespill har alle deltakerne samme utgangspunkt i og med at de har et tema å spille ut fra. Rollespillet er ikke forankret i en av deltakernes virkelighet og blir derfor mindre autentisk enn det som skjer i et psykodrama.

Rollespill er et lærerikt og konstruktivt virkemiddel innenfor pedagogikk, teater eller ulike veiledningssituasjoner. Psykodrama er en terapeutisk metode der protagonisten (hovedpersonen) gjennom dramatiseringen utforsker sitt dypt personlige materiale med gruppedeltakerne som medspillere.

Teateret som ramme

Psykodrama som navn, antyder at metoden henter sitt verktøy fra teateret. Metodens grunnlegger, psykiateren Jacob Levy Moreno (1889-1974), hevdet at mennesket på godt og vondt er formet gjennom relasjonene til andre mennesker i sosiale sammenhenger – med andre ord gjennom sine roller i ”livets teater”. Han var også selv svært interessert i teater og ønsket en periode som ung å bli skuespiller.

Tilsvarende var det Morenos overbevisning at det samme mennesket bare kan forandre seg og utvikle sin person i samspill med andre mennesker, i en sosial sammenheng.

Men siden livets virkelige ”teater” ikke alltid byr på de mest egnete anledninger til å få arbeidet med sin egen personlige utvikling, insisterte Moreno på at dette kunne gjøres gjennom å skape et ”livets teater” – en psykodramascene.

Moreno hadde sett hvordan barn ubesværet går inn i alle slags roller når de leker. Er de redde for noe, løser de problemet ved at de går inn og spiller rollen som det farlige, det være seg tiger eller troll. På denne måten bearbeider de angst helt naturlig. Det spontant lekende barnet ble inspirasjon for Moreno i arbeidet med å utvikle psykodrama som egen metode. (Se for øvrig kap. 2 – Morenos filosofi og virke.)

De fem instrumentene i psykodrama

  • Scenen
  • Protagonisten (hovedpersonen i et drama)
  • Regissøren
  • Hjelpe-ego (bi-roller i et drama)
  • Gruppen

 

 

Instrumentene vil hver for seg bli behandlet grundig gjennom hele boka, og den helheten de til sammen danner vil bli tydelig under arbeidet med stoffet.

Handling i tillegg til ord

Psykodrama er en handlingsorientert metode hvor ordene blir materialisert, konkretisert og omformet til bilder på scenen. ”Acting out” er derfor et viktig prinsipp i psykodrama. Ord kan brukes til å kamuflere hva vi føler og tenker. Men spiller vi våre liv på en scene, vil vi på en helt annen måte blottstille vår indre verden og engasjere oss på et dypere plan.

Morenoførte en diskusjon med Freud og psykoanalysen som var den rådende terapiform på den tiden han levde og virket i Wien. Moreno ville ha mer aktivitet og handling inn i terapirommet og skapte psykodrama som metode.

I psykodrama er det mulig å gestalte sitt indre liv ved å sette det i scene. Ved å kunne se, høre og oppleve sitt indre univers er det mulig å befri seg fra og ufarliggjøre tilstivnede mønstre og angstfylte situasjoner. Som deltaker blir man ikke tolket av en terapeut. Gjennom å spille sitt eget liv med gruppedeltakere som medspillere, og med terapeuten som regissør, får man klarhet i egne roller og mulighet til å utprøve nye måter å utføre dem på.

Psykodrama – gruppepsykoterapi

Samspillet mellom individet og gruppen står sentralt i psykodrama. Psykodrama er en gruppepsykoterapeutisk metode. Individet frigjøres i samhandling med gruppen som sosial arena, og gruppen styrkes gjennom frie, spontane individer.

En av vår tids mest profilerte gruppepsykoterapeuter, Irvin D. Yalom (1995), trekker blant annet fram følgende sider som noen av gruppepsykoterapiens fortrinn:

  • Håpet – man styrkes ved at man ser at andre har kommet ut av resignasjon og pessimisme.
  • Universalitet – man føler lettelse ved at andre har det på tilsvarende måte som en selv – ”jeg er ikke alene”.
  • Sosialisering – gruppen kan være en trygg arena for å prøve nye væremåter og læring gjennom imitasjon av andres væremåter.
  • Gjenkjennelse – å delta i andres terapeutiske arbeid kan vekke gjenklang og kaste lys over egen historie.
  • Mennesket som sosialt vesen – relasjonen til andre mennesker er grunnleggende i gruppepsykoterapien. Individet løsrevet fra andre mennesker er en abstraksjon.
  • Gruppen som sosialt mikro-kosmos – gruppen er en gjenspeiling av det virkelige liv. Hvordan virker man på andre, og hvordan virker andre på en selv?
  • Altruisme – man kan få en opplevelse av å være til nytte for andre, noe som i seg selv gir økt selvrespekt og en følelse av mening med livet.

Således er psykodrama en terapeutisk metode og utviklingsmetode for ”personlig frihet, par i samspill og den skapende gruppe”, hvor nivåene fra individ til gruppe henger uløselig sammen.

Psykodramametoden

Psykodrama som metode dreier seg om å frigjøre individet og dets potensial gjennom å utvikle en dypere selvinnsikt.

Som praktisk metode kan psykodrama beskrives i to hovedfaser.

Den første fasen dreier seg om å bringe protagonisten inn i dypet av seg selv for gjennom katarsis1 å oppleve et klarsyn og vinne ny innsikt. Følgende trinn inngår i den første fasen:

  1. Oppvarming
  2. Valg av protagonist
  3. Intervju
  4. Iscenesetting
  5. Rollebytte
  6. Hjelpe-ego
  7. Dobbelen og dubleringens rolle
  8. Katarsis

Den andre fasen dreier seg om å bringe den nyvunne innsikt med seg fra katarsis, erkjennelsens øyeblikk på psykodramascenen, og ut i protagonistens objektive hverdag som økt selvinnsikt og større personlig frihet. Følgende trinn inngår i den andre fasen av et psykodrama. Som det vil framgå av figuren:

  1. Katarsis
  2. Speiling
  3. Avslutning av psykodrama
  4. Deling
  5. Avslutning av gruppen